Per H. Indrehus - musikar, komponist og arrangør

Morten Lorentzen var elev ved Voss Folkehøgskule skuleåret 1972-73. Han er vidare kjent som tekstforfattar og kosør mellom anna i NRK.

OM PER INDREHUS

Noen forhold varer livet ut. Slik var mitt forhold til Per, og det var den eneste "livet ut"-relasjonen jeg har hatt til en lærer.

De siste årene han levde pleide jeg alltid å invitere han til den revyforestillingen vi laget i Fraktgodsen sammen med Sigurd Fretheim og Steinar Røthe, også to gamle folkehøgskuleelever. Vi var også innom på seksti årsdagen hans. La meg med en gang få bemerke at Per var annerledes enn andre lærere i sin væremåte når du traff ham i ditt voksne liv. Svært mange lærere har en tendens til å behandle deg som om du fortsatt er like gammel som du var som elev, uansett om du faktisk har rundet seksti. Slik var ikke Per. Han behandlet meg som en venn, en fortrolig, en han lyttet til, en kollega. En han hadde respekt for. Han fikk meg umiddelbart til å begynne å like meg sjøl. Det var vel nettopp dette han hadde i seg: Evnen til å få folk rundt seg til å vokse.

Da jeg kom på Voss Folkehøgskule høsten 1972, var jeg sannsynligvis den aller dårligste til å spille piano på musikklinja. I tillegg var jeg i opposisjon til det meste og nokså forlest på Bjørneboe. Samlingene i Olavshallen pleide å slutte med at Bolstad og jeg satt igjen og kranglet, mens de andre gikk ut og tok pause.

Stor var derfor undringen da jeg hadde spilt noen ganske så hjelpeløse små pianostykker for han som jeg hadde laget selv, og han sa: Morten. Du skal ikke der. Du skal der, du! (Også pekte han på et ubestemmelig sted utenfor vinduet). Jeg antar han mente noe som hadde med kunst og kultur å gjøre. I hvert fall har jeg fulgt det jeg trodde var rådet, og blitt noe sånt. Det er i grunnen for seint hvis det var noe annet han mente.

Det viktigste Per altså gjorde for meg, var å se meg. Det hadde ingen gjort før. Verken far eller mor eller noen andre voksenpersoner som hadde kommet i min vei hadde vel egentlig sett meg. Det var rett og slett ikke så vanlig på den tiden.

Men Per så meg, eller han fikk meg til å føle at jeg ble sett.

Per var kunstner. Per var følsom. Og han terroriserte oss med sin følsomhet. Sang vi dårlig, så ville han si opp og dra til Bulken og begynne med sauer på heltid. Sang vi godt, gråt han. Bare det å ville få fram denne reaksjonen hos Per løftet hele koret fire meter. Og vi snakket aldri om det. Vi bare samhandlet om det, taust. Han utgjorde et lys vi alle ønsket å stå i hele tiden.

Jeg vet ikke om alle er klar over hvilken konflikt man befinner seg i når man er pedagog og kunstner samtidig. Kunstneren vil være på det nivået vedkommende befinner seg på og gå videre derfra. Pedagogen må hver høst gå tilbake og hente et nytt lass med kunnskapsløse som han etter beste evne skal lære opp. Langt de fleste vil nok være i kunstneren rent sjelelig, men jeg oppfattet at Per først og fremst var i pedagogen. Han brød seg rett og slett om hvem du var som menneske. På den tiden bestod jo lærerkorpset på Folkehøgskulen av en gjeng idealister som aldri gikk hjem, og sånn var Per også. Jeg kan ikke huske å ha sett ham se på klokken. Ja, jeg blir faktisk overrasket hvis det viser seg at han hadde klokke. I tillegg kom han og så på oss når vi spilte fotball, i tillegg ordnet han i det stille med at vi fikk spille fotball, på markene nede ved Vangsvatnet.

En gang tidlig på nittitallet var jeg tilbake på Voss Folehøgskole med mitt eget band, et band som het Mors Beste Barn, hvor Nils Erik Kvamme fra Granvin, Halldor Krogh fra Voss og Espen Beranek Holm spilte. Vi var på Vestlandsturné med vår lille rockecabaret og tjente til livets opphold med å spille på folkehøgskoler og lærerskoler på dagtid, og for fagforeninger til lærere om kvelden. Hektisk, kan man si, men vi ble ufattelig samspilt. Vi spilte i Olavshallen etter at jeg først var blitt introdusert av Per som en fyr som hadde forferdelig mange egne meninger og egne låter. Så satte vi i gang, og jeg så til min ekstremt store tilfredshet at Per først ble ganske så hvit i ansiktet, før han ble blank i blikket.

Etterpå sa han på sin uforlignelige måte - du vet - der hvor han var så følelsesmessig til stede i ordene: "Jeg håper du vet hva du driver med, for dette her fortjener hele landet som publikum." Og så vokste jeg litt igjen, da ... i lyset fra Per.

Siden deltok jeg på skolens 100 års jubileum og har vel vært både festtaler på elevstevne og festkåssør for Ingjald Bolstad da han ble 90 år. Jeg mistenker Per for å stå bak.

Per var ekstremt følsom. Derfor brukte han forferdelig mye tid på å være i litt forkjære konstellasjoner med folk i omgivelsene. Jeg vil ikke si at han var i konflikt, for det dreide seg nesten aldri om store ting. Men i hans følsomme verden ble det store ting, og det hjalp ikke hva sånne som jeg sa. Dette var baksiden av den vanvittige empatien ... mens vi alltid fikk forsiden. Han kunne ikke noe for det, men det tok nok mye energi fra ham.

Noen mennesker har den egenskapen at de på en måte blir igjen selv om de faktisk er døde. Det er fordi minnet om dem er så sterkt og daglig er til inspirasjon og etterfølgelse. Så hvis du ikke vet det. Per er ikke død. Han bare hviler seg litt.

Hilsen Morten Lorentzen

Berit Opheim Versto har vore elev av Per på Voss Folkehøgskule. Dette var starten på eit langt musikalsk samarbeid. Berit har og gjeve ut songar med musikk av Per på plate.

Eg var so heldig at eg vaks opp i samme bygda som Per budde, når eg var lita kjende eg han fyrst og fremst som far til Mads Arnfinn som gjekk i samme klasse som eg. Per var med på skuleavslutningar der me som klasse ofte hadde musikalske innslag, og eg fekk ofte syngja åleine. Då fekk eg alltid positiv tilbakemelding frå Per, og det å få det frå han, som lita jente, var meir enn stort. Han snakka fleire gonger om at eg måtte syngja meir, ta songtimar osv, og når eg vart eldre og var med på revy på Bulken, var det Per som bestemte at eg skulle få vera songsolist sjølv om eg fyrst og fremst sat i orkesteret med trombonen min på den tida. Eg elska å syngja og eg elska å spela trombone, men Per var mest opptatt av at eg måtte syngja, og han fekk rett. Heldigvis. Og heldigvis for at eg fekk leva samstundes med Per på denne jorda, for utan han hadde eg ikkje tort å tru at eg kunne syngja offentleg, søkja musikkonservatoriet osv.

Eg gjekk på Voss Folkehøgskule 1986-87, og eg gjekk i heimbygda mi kun fordi eg ynskte so sterkt å få læra meir av Per, vera ein av hans elevar, og det var eit fantastisk skuleår!

Eg visste at Per var raus og varm som person, men det han gav meg det året var so heilt og sterkt, og har vore grunnlaget mitt for alt eg har gjort vidare. Eg har mange visdomsord og gode råd som eg minnest og som eg ofte tek fram. Eg tenkjer ofte på kva råd han ville ha gjeve meg i ulike samanhengar når eg står overfor val i yrkeslivet og elles, og det hjelper. Synet hans på musikk, kva musikk er - eller kan vera, det åndelege aspektet, det formidla han på ein heilt unik måte. Ingen har seinare i mi utdanning eller elles formidla det so tydeleg og samstundes utan at det vart påtrengjande.

Det går ikkje ein dag utan at eg tenkjer på Per, minnest han, og eg saknar han veldig. So mange gonger eg har vorte rørt av det fyrste anslaget hans på pianoet når me f.eks. skulle øva saman. Eg måtte svelga vekk klumpen og Per måtte spela forspelet på nytt. Han hadde ei enorm kraft med seg som rørte dei aller fleste som traff han eller fekk vera so heldig å musisera saman med han. Samstundes såg han meg so veldig, tvers gjennom meg hadde eg inntrykk av. Viss han såg det var noko som plaga meg, fekk eg ikkje gå vidare før me hadde snakka om det. Og Per lytta og forstod, på ein måte eg ikkje hadde opplevd før. Me er mange som blei sett av Per, og han brydde seg på ein unik måte. Han såg kvar enkelt elev og me fekk vera dei me var samstundes som han forsiktig leia oss mot nye og ukjende farvatn. Eg kjende meg enormt trygg saman med Per og han gav meg sjølvtillitt og  tryggleik.

Per introduserte meg for dei aller fleste musikksjangrar, og han meinte at folkemusikk var noko for meg sjølv om eg ikkje var so begeistra i starten. Han fekk rett der òg. Gjennom Per fekk eg kontakt med med Ragnar Vigdal som har vore svært viktig for meg og som formidla ein fantastisk songskatt. Eg turte å vera sta og halda på med fleire musikksjangar samstundes når eg studerte i Bergen og Oslo på det som var eit klassisk studie fordi eg hadde Per som oppmuntra meg og sa at det var viktig. Eg måtte gjera det eg hadde lyst til, sa han, og det gjorde eg, sjølv om det ikkje alltid var like populært på den tida på eit klassisk musikkonservatorium. På begge avgangseksamenane mine, både i Bergen og på musikkhøgskulen i Oslo, var Per med meg og spela, me hadde ein avdeling med hans songar.

Eg fekk vera med på mange konsertar med Per, både med hans eigenkomponerte musikk og hans arrangement. Det var alltid ei høgtid. Alt var tilrettelagt slik at det passa akkurat mi stemme, og den raude tråden i konsertane var alltid tydelege. Det var han veldig opptatt av. Det var alltid grundig arbeid og me øvde mykje slik at me var trygge på det me skulle. Eg hugsar den veldige gleda og forventninga eg hadde til eg skulle få vera med på eit nytt prosjekt med Per, vera i det nydelege rommet som han skapte rundt seg. Og det var alltid inn til kjerna i musikken han ville og som han prøvde å leia oss.

Den fyste songen eg song som Per har skrive er "Song, trø lett på hjarta mitt", tekst av Olav H. Hauge, og den er stadig med meg. Per er òg med meg, og når eg har konsertar rundt omkring kjennest det som om han er der. Den tryggleiken det skapar for meg er uvurderleg. Å få oppleva ein slik person og ei slik kraft innspirerer til å halda fram, og me kan bruka den krafta og gje vidare av det me fekk frå Per.

Slik lever Per vidare, i musikken sin, gjennom det han var, den enorme krafta han var, det varme smilet. Det åndelege aspektet ved Per er her og det vil det heldigvis alltid vera.

Takksam helsing Berit Opheim Versto